Ariel Calypso - -

Frisk i en måned

Stemmer. Jeg har vært mye dårlig i perioder. Jeg har fått panikk anfall, psykosen har kommet tilbake og PTSD'em min har forverret seg. Men det er ikke tilfellet nå. Nå er jeg blitt så mye bedre, og det er takket være Storm. Han roer meg ned før jeg friker totalt ut. Altså jeg har jo grinet litt nå og da når stemmene har kommet. Men de er så lave at jeg nesten ikke hører dem. De pleide å skrike meg ned så jeg måtte gjøre så jeg besvimte for å få fred. Nå er de bare som støy i bakgrunnen. Nesten ikke eksisterende. Det er så utrolig godt å bli kvitt dem.

Lyder. Jeg har også blitt bedre når det kommer høye lyder. Jeg reagerer ikke like dårlig som jeg gjorde. Nå er høye lyder bare plagsomt, selv om jeg tror jeg ikke tåler  skikkelig høye lyder, men til et nivå tåler jeg. Når jeg er med Storm tåler jeg omtrent alt, siden jeg kan støtte meg på han. Hvis jeg blir nervøs bare holder jeg han i hånda og fokuserer på han, det hjelper ganske mye.

Hallusinasjoner. Når det kommer til ting jeg ser, så ser jeg ikke skumle ting lenger, jeg ser bare svarte øye som som jeg har skrevet om tidligere. Hun er en søt og snill liten jente og vil bare ha oppmerksomheten min. Hun er litt skummel i utseende, men ikke i oppførsel, noe som jeg også kan takke Storm for.  Jeg ser ikke demoner i andre folk når jeg ser på dem lenger.

Selvskading. Jeg skader ikke meg selv lenger. Jeg kutter ikke fordi jeg virkelig ikke har lyst. Hodet mitt blir ikke dunket  mot veggen lenger. Noe som er veldig godt. Så jeg slipper å ha vondt i hodet så mye. Nå er det bare varmen som gjør så jeg får vondt i hodet, siden jeg ikke tåler varme så godt. 

 

#blogg #hverdag #personlig #sykdom #ptsd #schizofrenia #frisk 

Å være schizofren

Jeg fikk dette spørsmålet  nylig. "Åssen er det å være schizofren?". Jeg viste ikke helt hva jeg skulle svare, og vet det fortsatt ikke. Men jeg kan si hva jeg tenker om det og noen av symptomene mine. Det å være schizofren er ganske slitsomt. Jeg  går inn i psykose noen ganger også. Som betyr at jeg mister kontakt med den virkelige verden. Jeg mistenker alt og alle for å ville skade meg på noen måte. Eller bruke meg til sin fordel. Jeg kan gå på gaten også tro at den som går bak meg vil meg vondt, som feks å rane meg eller banke meg og verre ting. Så da pleier jeg å stoppe brått og late som om jeg leter etter noe i lomma så de bare går forbi meg. Da er jeg umiddelbart mye tryggere, føler jeg ihvertfall. Det er sikkert mange som kjenner seg igjen i dette. Men tro meg når jeg sier at alt er ti ganger verre for en med schizofreni enn en med angst. Jeg vokste opp med mye angst så jeg vet hvordan det er også. Selv om det er mye forskjellig å ha angst for. Men uansett, tilbake til tankene mine.

Jeg føler ofte at folk jobber i mot meg. Selv her på boligen jeg bor føles det som om de ansatte slår seg sammen for å "ta" meg. Liksom at de lager en slags plan for å få meg bort. Sånn som når de fikk meg innlagt forrige uke på sykehuset. Jeg vet jo egentlig at de vil meg bare godt. Det er jo det de sier hele tiden. Men innerst inne tenker jeg hele tiden på at de kan lage en plan for å holde meg nede. Eller den gangen jeg ble holdt fast og lagt i bakken på sykehuset fordi jeg ble helt vil og slo hodet i veggen så jeg begynte å blø neseblod og fikk sår i panna. Pluss litt blåmerker på kinnet og mellom øynene. Panna ble også litt blå. Men i ettertid når jeg tenker på det så vet jeg jo at det var for mitt eget beste. Jeg er redd for å stole på andre med informasjon om meg selv fordi jeg er redd for at andre skal bruke det de vet mot meg. Jeg lager nesten alltid maten min selv fordi jeg tror at folk tar gift i maten jeg skal spise. Så jeg må ha uåpnet mat hvis jeg skal lage noe. Helst ting jeg har kjøpt selv og lagt i kjøleskapet mitt så ingen andre har rørt den. Jeg kan føle at det er kamera rundt meg, sånn i hjørner av rommene jeg er i. Så jeg ser alltid rundt meg når jeg går inn i et nytt rom, Selv om jeg ikke ser de føles det fortsatt ut som de er der, så jeg ser rundt meg hele tiden. 

Jeg orker ikke når folk sier nei til meg, så jeg stopper å spørre om ting med mindre jeg vet at det jeg spør om går an å få gjort. Jeg føler dette er barnslig men jeg ser skikkelig overfølsom for et nei eller avvisning generelt. Jeg kan begynne å gråte bare for å få et nei om å bake boller eller et nei for å gå ut en tur. Eller hvis jeg spør om medisiner tidligere enn når jeg egentlig skal få dem også får jeg et nei. Eller jeg kan bli sint og slå i veggen eller begynne å kutte meg bare for et lite nei. 

Jeg tilgir folk ikke lett, jeg husker alt av ting som har blitt gjort og sagt mot meg i lengere tid og tilgir nesten aldri folk for det. Jeg vil ha hevn, det er det jeg vil hvis noen sier noe stygt til meg eller gjør noe mot meg.  Jeg tilgir aldri eksen min for å kalle meg idiot selv om det var 3 år siden. Jeg kommer aldri til å tilgi den personen som lo av meg da jeg fikk panikk på toget og løp gjennom hele toget og gjemte meg bak  en høy person helt til toget stoppet og jeg fikk lov til å gå av. Jeg bærer mye nag mot ting som egentlig ikke betyr noe. Hvis noen ber meg om å ta varmen på stekeplaten ned eller opp så blir jeg sur og holder nag i evigheter.



Følelsene mine kan forandre seg etter 5 min. Jeg kan være glad det ene minuttet også 5 minutter etterpå kan jeg blir sint og slå i veggen og 5 min etter der igjen kan jeg hyl grine for ingenting. Eller som oftest kommer stemmene mine og sier at noen kommer for å drepe meg. Og så klar tror jeg på dem, haha. Så da blir jeg redd og gjemmer meg enten under senga eller inne i et hjørne bak klesskapet mitt. 

Jeg ser ting som ingen andre ser. Jeg ser en demon som jeg har sett siden jeg var liten, jeg skal prøve å tegne henne å poste henne her så dere kan se hva jeg ser. Jeg ser også demoner på andre folk. Jeg ser nesten aldri på folk siden de ser ut som demoner de også. De kan plutselig få tre hoder og ha svarte eller hvite øyne med blodårer i ansiktet. De kommer ofte når det er mørkt sånn at jeg ser bare skyggen av de. Jeg ser også gamle folk som kommer inn på rommet mitt om natta. De bare går rundt i rommet og ser på meg med sinte øyne. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor jeg ser dette.

Så ja, noen av de tinga jeg sliter med er ramsa opp her. Men jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på spørsmålet annet en at "det er kjipt". Haha! Men nylig driver jeg å maler litt nye ting. Fortsatt portretter men denne gangen er de litt basert på tankene mine og schizofren diagnosen min.  Jeg poster de snart. Må bare bli ferdig med dem. Har tre prosjekter på gang og ingen er ferdig enda. At jeg ikke kan lære å bli ferdig med en før jeg begynner på noe nytt. 

 

#blogg #hverdag #sykdom #sminke #syk #personlig #schizofreni #sykehus

PTSD - Er jeg gal?

Er jeg gal? Ja, nei? Jeg kan sikkert være begge deler. Mesteparten av tiden så er svaret nei. Snakk høyt til meg og jeg får panikk. Sett på høy musikk eller noe med mye bass så friker jeg ut.  Dessverre har jeg naboer som spiller dundrende musikk. Ofte. Hver dag. Flere ganger om dagen. Jeg sitter som vanlig på rommet mitt og ser på vampire diaries som jeg låner av Storm. Jeg er på sesong 5. Så plutselig  slenger naboen med døra. BAM! Den høye lyden og jeg blir sittende der gråtende og får ikke puste. Dessverre er dette noe man ikke får gjort noe med da naboen min har sin egen diagnose. Jeg blir nervøs av den andre naboen min som spiller dunke musikk som høres veldig tydelig gjennom veggen. Jeg får flashback av eksen som spiller høy musikk mens han gjør hva faen han vil med meg. Bassen tåler jeg bare ikke. 

Jeg gjenopplever det han gjorde. Jeg blir sint og irritert av ting jeg ikke burde. Jeg blir ofte lei meg. Jeg har vanskelig med nærhet, noe som kjæresten min forstår og han tar ting i mitt tempo. Jeg kan føle meg helt alene, selv om det er folk rundt meg. Selv om jeg sitter i en samtale. Jeg greier ikke konsentrere meg om noe. Selv å  male blir vanskelig for meg. Jeg har søvn problemer. Jeg våkner opp midt på natta vettskremt og må legge meg under senga for å føle meg trygg igjen. De siste gangene nå har jeg vært med Storm så da er alt jeg gjør å klemme han hardt så går det vekk uten at jeg må under sengen for å få tilbake kontrollen. Jeg går rundt og venter på at ting skal skje igjen. Frykten min tar over hele tiden. Jeg får angst bare av å tenke på å få angst, eller at frykten skal komme luskende bort til meg. Jeg får magesmerter og hodevondt av alt dette. 

Jeg får anfall og kaster ting på eksen min selv om de bare går rett gjennom han. Han pleier å stå i dør åpninger, som er litt hemmende for meg. Siden da får jeg ikke gått ned og spurt om hjelp av personalet. Jeg setter meg heller  i en krok og blir der helt til han er borte. Det fungerer ikke alltid så når jeg har sittet der en time eller to og personalet kommer inn prøver de og få meg ut av trygghets kroken min. De prøver å få meg til å sette meg i senga eller sofaen. der som jeg pleier å se eksen min sitte. Noe som får fram frykten enda mer. Så da prøver jeg å si nei til å gå ut. Men jeg må gå litt ut av hjørnet uansett ellers går de aldri vekk. Så da steller jeg meg en meter eller to unna trygghets kroken og ut i lyset. (Det er nesten ikke noe lys på rommet mitt) Jeg steller meg der så de kan se meg. Og se skadene, selv om de ikke pleier å være så store. Bare noen  blåmerker her og der og noen få kutt. Jeg blir veldig sensitiv ovenfor lyder, lys og berøring. Selvom noen ganger er det godt å bli klemt og passet på når man er redd som bare det. Men hvis jeg ikke er redd og får en klem blir jeg bare litt klaustrofobisk. Om jeg steller meg i trygghets kroken min når jeg ikke er redd blir jeg også litt klaustrofobisk.

Jeg reagerer også med å dissosiere. Jeg blir borte. Jeg kan sitte å se på en film og når jeg er fem minutter inn i filmen så plutselig er den slutt og det kommer rulletekst. Jeg mister tid. Jeg husker ikke noe i mellom der. Jeg har bare sittet der rolig og stirra på skjermen de 90 minuttene av filmen. Det er en beskyttelses mekanisme jeg har.  Noe som jeg skriver mer om senere. Det er veldig kjipt i mange situasjoner. Det ødelegger mye for meg. Jeg måtte slutte på skolen pga dette. Selv om skole er veldig viktig for meg. Men viktigheten med skole hjalp lite da jeg ikke greier å fokusere nok på det som jeg må egentlig være lys våken for å gjøre.

Er en person som ser noe som ikke er der og prater med de gal? For andre ser det ut som at man snakker med seg selv.  Eller er det en som kan sitte stille og ikke høre en dritt av det en annen person sier fordi stemmene inne i hodet er for høylytte til at man kan høre. Eller en som hyl griner fordi man ser eksen sin. Eller er det en som kan våkne opp med nye skader der man har blitt skadet av andre før og ikke huske åssen man har fått dem? Eller er det en som stirrer i en vegg i en time uten  å si noe? Jeg har blitt kalt gal pga alt dette. Men jeg vil ikke definere meg selv som gal, bare fordi jeg har noen utfordringer som ikke er min feil. Utfordringer som andre har påført meg, noe som jeg trenger hjelp til å kontrollere.
 

#blogg #hverdag #sykdom  #syk #personlig #ptsd #personlig #helse

Schizofreni opplevelse

Jeg går for å legge meg. Jeg slenger dyna og putene på gulvet. Jeg tar opp et beige pelsteppe og legger det på sengen. Det blir brukt til å ligge på, og den holder varmen. Så tar jeg putene oppi senga og setter meg ned. Jeg strekker meg etter dyna og brer den over meg. Jeg er så sliten etter skolen. Jeg lukker øynene og hører døra knirke. Jeg åpner øynene og bøyer hodet framover. Døra er på gløtt. Jeg ser en hånd som stikker inn gjennom dør åpningen. En hånd som er litt grå og gjennomsiktig. Døra går forsiktig opp. Han stikker hodet inn og snart ser jeg kroppen også. Han ser veldig sint ut og han ser også veldig gammel ut. Han ser jo ut som en gal person. Øynene er vid åpne. Han flyter bortover uten at beina rører gulvet. Jeg blir redd, lukker øynene og drar dyna over meg. Jeg vil gråte men vil være stille samtidig. Jeg ligger  sånn i sikkert 10 min før jeg tar dyna forsiktig ned igjen. Han er borte. Døra er igjen. Jeg legger meg ned for å sove igjen. Så hører jeg knirke lyd igjen. Jeg blir så redd at jeg bare stirrer på døra. Så skjer det om igjen. Hånda inn døra og han flyter bortover. Han strekker ut armene og han snakker til meg men det kommer ingen lyder ut av han. Han er helt gjennomsiktig og grå. Med blodårer i ansiktet og svarte øyne.  Jeg blir dritt redd og kaster puta på han, men den går rett igjennom. Et tegn på at han ikke er ekte, men det spiller ingen rolle fordi han føles så ekte. 

Jeg legger meg ned under dyna og ligger der helt til jeg sovner. Jeg våkner opp midt på natta etter en drøm om en demon jente som forteller meg at jeg må holde meg unna sånne overnaturlige ting som ouija brett. Jeg våkner redd og svett. Jeg åpner øynene mine og ser rett inn i ansiktet hennes. Hun ligger oppå meg. Jeg kan føle vekten hennes. Jeg ser bare de mørke øynene som er fulle av hat. Jeg skyver dyna inn i trynet hennes og kaster den bort der hun var. Hun blir borte og jeg skrur på lyset som er bak meg i full hast. Hun var helt borte, ingen mann er her heller. Jeg er stiv av skrekk og bare sitter der resten av natta til mamma kommer inn om morgenen for å vekke meg til skolen.  Alt gikk bra helt til jeg kom meg dit.


 

Jeg gikk inn i klasserommet, satt meg ned og tok opp pennalet mitt på  pulten. Jeg tar alltid opp penalet først, selv om jeg ikke bruker den. Så tok jeg opp PC'en. Jeg skrev noen oppgaver når jeg så en skikkelse ved siden av meg. Jeg så til siden og der var hun demon jenta. Hun sto ved døra og blokkerte veien min. Mat friminuttet kom fort, og da sto hun der fortsatt. Hun stirrer på meg med de svarte øynene og det snikende smilet. Det så ut som om hun var høy på extacy. Jeg skriver videre på PC'en. Læreren min spør om jeg vil gå på et annet rom, et gruppe rom hvor jeg kan være alene. Ja, sier jeg. Jeg pakker ned sakene mine og slenger sekken på ryggen. Jeg går rett etter læreren min før hun gikk ut døra så jeg ikke kunne se demonen. Så lukket jeg øynene mine rett føre jeg gikk i døråpningen, på den måten gikk jeg gjennom henne uten å se henne. Jeg gikk inn døra til grupperommet uten problemer. Jeg satt fra meg sekken og tok fram tinga mine. Der jobba jeg helt til skolen var slutt. Jeg ble litt til siden demon jenta står rett utenfor døra. Jeg ser ikke noe annet et beina hennes. Det er kanskje glass vegger men det er festa mønster på midten av veggen. Hun er ikke høy nok til å komme over den delen. Jeg må hjem nå tross at hun står utenfor. Jeg pakker sammen og står foran døra og ser på beina hennes, hun snur seg mot meg. Det renner blod av henne. Jeg åpner døra og ser henne rett i ansiktet. Jeg blir så redd at jeg bare står der. Jeg går sakte ut av døra og går rett i bloddammen som hun har laget. Det er en rennende dam fra den andre døråpningen til denne.  Så kommer læreren min. Hun går bortover og nærmest plasker i dammen.   Hun spør om jeg skal dra. Hun går rett gjennom demonen og jeg svarer at jeg skal hjem. Hade, sier jeg. Hun svarer og sier god helg. Jeg nærmest løper ut så demonen ikke får flytta på seg. 

Når jeg har kommet ned trappa står hun der i utgangsdøra. Jeg skjønner ikke hvorfor hun alltid steller seg i  døråpningene. Kanskje for å gjøre så jeg ikke kommer meg ut og friker ut hver gang jeg skal hjem. Uff, nei. Hun er bare en del av hjernen min. Hun er ikke ekte, men det føles som om hun er like ekte som alle andre rundt meg. Hun lager fortsatt bloddammen, denne gangen stirrer hun på meg mens hun flyter bortover. Hun begynner å skrike og jeg blir så redd at jeg løper andre veien og inn på biblioteket. Jeg ser meg tilbake og hun følger ikke etter. Jeg går opp trappa og steller meg mellom to hyller. Jeg ser etter interiør bøker, siden det er det eneste som interesserer meg. Så begynner jeg å lese litt. Jeg ser meg forsiktig rundt. Hun er borte. Jeg går bortover til bordet og setter meg  ned på stolen. 

Jeg blir like redd hver gang. Så nå gjemmer jeg meg under senga hver gang de kommer. Lol. Føler meg som ei lita unge når det skjer. De lar meg være i fred under der. Jeg kan også gjemme meg i skapet, der er jeg helt alene uten å se noen. Jeg var redd de kom til å åpne skapdøren, men det har aldri skjedd. 

Å leve med schizofreni

Jeg har fått mye respons på at jeg har med meg Ruby (bilde under) overalt. Noen kaller meg hemma, noen kaller meg barnslig. Men faktumet er at jeg har en diagnose som heter Schizofreni. Schizofreni betyr et sinn som har gått i oppløsning. Det betyr at jeg mister kontakten til virkeligheten. Jeg har en sykdom som er veldig tabubelagt, og mange tror at de med schizofreni er farlige. Jeg blir ofte stempla som "gal", Jeg har en usynlig sykdom, det går ikke an å se på meg og så vite at jeg har schizofreni. Alle rundt meg tror jeg er frisk, men det er tvert imot, jeg er alvorlig psykisk syk. Det er en sykdom jeg ikke kan kontrollere. Jeg får anfall og ser ting som ikke er der. Jeg hører ting, og føler ting som ikke er virkelige.  Når det kommer til Ruby så ser jeg henne blunke, jeg ser henne spise, sove, lukte på ting,  hun hopper, og hun går rundt. Jeg hører henne snakke, til og med snorke. Det kan bli irriterene til tider, selv om det er veldig lavt. Hun gråter og hun ler. For meg er hun veldig levende. Dere kaller Ruby en bamse, men for meg er hun mer mer en det, hun lever som et menneske.

Når jeg ikke tar medisinen min kan jeg plutselig se ei lita jente, en demon som jeg har sett siden jeg var liten, som også betyr at jeg har hatt schizofreni i mange år uten å vite det. Jeg har bare ikke sagt ifra til noen før 1 år siden. Jeg får overveldene følelser om at noen er ute etter å ta meg. Jeg kan plutselig tro at det er kameraer rundt i hjørner i taket, så jeg ser meg ofte rundt. Jeg kan plutselig se min voldelige eks, som har prøvd å ta livet mitt. Han har gjort verre ting også, som jeg ikke vil gå i detaljer på.

Jeg tørr ikke se folk i øya, jeg greier ikke ha mange rundt meg, greier ikke å ha folk som ser på meg. Slår nesten hvis noen tar på meg. Jeg kan plutselig bli redd av tonefallet til noen, eller hvis noen nevner ord som trigger meg. Friker ut når jeg sitter bak i bil. Blir nervøs bare av å ha folk i nærheten. Det er bare noen som får lov til å klemme meg. Jeg er veldig asosial og kunne ikke brydd meg mindre når det kommer til  å få nye bekjente og venner. Jeg har vansker med å høre på folk snakke, og vansker for å snakke selv. Min kommunikasjonsevne er  lik 0. Jeg er mye flinkere til å skrive enn å snakke. Jeg er sikkerlig uoppmerksom og ufokusert på nesten alt. Jeg kan virke veldig flat følelsesmessig. Bare det å ha en samtale med noen er en utfordering. Noe av det jeg hører er folk skrike til meg at hun/han vil skade meg eller at jeg skal skade andre. Når det banker på døren hvisker noen til meg at det kommer folk for å drepe meg. Det hører jeg som oftest i stressende situasjoner. Jeg kan plutselig høre fra TV'en at noen snakker til meg og sier at jeg er en komplett idiot, stygg og mange andre slemme ting som er mulig å si. En av grunnene til at jeg ikke ser på folk er at de ser ut som demoner og stemmene mine sier skremmende ting. Stemmene mine kommenterer handlingene mine. Jeg snakker som oftest tilbake, men når jeg er på et offentlig sted og det er mange rundt tar jeg opp mobilen min og holder den mot øret så folk tror jeg snakker i telefonen. Jeg får en del blikk for det, kanskje fordi det blir en del gråting samtidig.

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke ser dem i øya så ofte. Jeg ser nesten ikke noe unormalt lenger pga medisin, men det er fortsatt skremmende og jeg er redd for å se noe. Svarte øyne, hvit hud, dødt blikk og blodårer i hele ansiktet. Det er det jeg ser mest av. Hadde sikkerlig problemer med dette når jeg gikk på Sentrum Videregående skole i Kongsvinger. Lærerene der har hjulpet meg utrolig mye med dette, selv om de ikke vet det. De ble til rette lagt  for meg så jeg kunne jobbe slik jeg ville. Jeg pleide å se hun jenta i døråpningen. Mange ganger ble jeg igjen etter skoletid fordi jeg ble for redd til å gå forbi, også fikk jeg ekstra tid til å gjøre oppgaver når alle de andre elevene gikk, så det ble rolig og jeg kunne prøve å fokusere litt enklere. Jeg fikk nesten bare 6'ere på oppgavene mine, så jeg må ha gjort noe riktig,  selv om gjennom hele hverdagen min så jeg og hørte ting, fordi jeg ikke gikk på medisiner akkurat da. Starta på medisiner når jeg ble innlagt på DPS Kongsvinger i sommerferien(2015). Selv om han ene var dansk og jeg er ikke flink til å skjønne hva de sier. Det høres jo ut som om de har en potet i halsen. Men når jeg greide å skjønne litt mer likte jeg å høre på han snakke. Jeg snakka ikke så mye jeg da, men, det begynte etter jeg hadde vært på Sanderud en del måneder(var der i 9 mnd).

Når jeg var på Sanderud var det spesielt en person som jeg stolte på med alt mulig. Hun var veldig flink til å roe meg ned. Hun satt der til det jeg hørte/så ble borte og snakka til meg på en rolig måte. Bare å ha henne inne på rommet og i  nærheten roet meg ned. Personene som jeg så gikk vekk når hun kom inn, nesten som om de var redd henne. Hun greide å snakke til meg på en måte som fikk meg til å tenke annerledes, og få meg til å se ting på en annen måte. At ting ikke er min feil. At PTSD diagnosen min ikke skyldes meg, men eksen min. At jeg må ta imot all den hjelpen jeg kan få av profesjonelle folk. Savner henne sykt mye etter at jeg flyttet til Fetsund(I en omsorgsbolig, døgnvakt) Ingen her jeg bor nå håndterer meg når jeg får anfall.

Jeg trenger mye hjelp i hverdagen bare for å gjøre dagligdagse ting. Jeg trenger hjelp til å få unnagjort vasking av rom og rydding. Det eneste jeg gjør selv er å lage mat, selv om jeg må ha noen inne på kjøkkenet med meg. Får ikke lov til å være der alene. Jeg kan male og kjøpe sko. Har liksom 50 par nå, sånn seriøst. Jeg trenger hjelp til å snakke, vaske klær. Må bli minna på å dusje. Trenger hjelp til å finne på ting, må bli kjørt overalt, trenger å få medisin av medisinansvarlige, jeg får ikke ha dem selv. Jeg har blitt så redd av å ligge i senga, så jeg ligger under den pga overgrep. Når jeg legger meg under  føler jeg meg tryggere med en gang. Det er ingen som kan komme å røre meg når jeg er under der. Jeg har begynt å trene på å ligge i den, så nå greier jeg faktisk å ligge  der i en del timer. Noen ganger blir jeg så redd at jeg gjemmer meg i klesskapet. Der vet jeg at jeg er trygg. Jeg kan føle veggen bak og veggene på siden, så jeg vet at ingen får tak i meg.

Jeg har en bagasje  som jeg drar rundt. Alle har vel en bagasje, noen større en andre, men min er fylt med bly og er 10 ganger større en meg. Jeg trenger mye hjelp til å bære den. Jeg ble nettopp 20 for en måned siden, så jeg har mange år igjen å leve med denne sykdommen. Jeg har mange dårlige dager, men også noen gode. Jeg har 3  venner jeg vil kalle nære, jeg er veldig kresen på folk jeg har rundt meg, fordi jeg har blitt stabba i ryggen mange ganger av såkalte "venner". Men de som er meg nære bryr seg ikke om at jeg er syk, for dem er jeg bare gode gamle Silje, den sjenerte jenta med et talent for tegning og maling, som har forandret seg mye de siste 2 årene. Forandret meg til det gode takket være lærerene mine det første året og folket på Sanderud det andre året.

Ting som holder meg grounded er hun som jobber på Sanderud, men det blir litt problematisk å snakke med hun nå, haha. Jeg stikker noen ganger innom et aktivitetshus som Sanderud har. Det er ganske gøy siden de driver med litt forskjellige ting hele tiden. Så når jeg er der stikker jeg innom avdelingen for å se om hun er der, og noen andre som jeg liker. Gå tur, kose med dyr og male er også ting som holder meg grounded. Høre på beroligende musikk som en av vaktene delte med meg, og Rihanna. Det er de få tingene.  Jeg liker også å se på TV, men det blir vanskelig når Jeg dissosierer og mister tid, så jeg må spole tilbake hele tiden. Jeg kobler ut og kan stirre på ingenting i flere minutter til flere timer. Jeg mister bevisstheten. Dette skjer daglig.  Når jeg er i situasjoner som jeg syntes begynner å bli vanskelig som for eksempel å snakke med fremmede skjer det også at jeg stirrer ned i gulvet i 5 min og når jeg "våkner" skjønner jeg ikke hva samtalepartneren min sier. Min andre personlighet kan også komme fram når jeg ikke husker ting. Hun heter Amanda, men dette kan jeg gå inn på en annen gang for det er en sykdom det også, men det heter "Dissosiativ identitetsforstyrrelse" eller bedre kjent som  "Multippel personlighetsforstyrrelse". Også må jeg få avklart med dps om at jeg har denne diagnosen. Skal dit i midten av August. Men PTSD, blandet dissosiativ lidelse og multippel personlighetsforstyrrelse kan jeg skrive mer om senere i egne innlegg. Det blir så mye å fortelle hvis jeg skal ta alle i en.

Jeg håper dette innlegget var til nytte for deg, og at du har lært litt mer om schizofreni. Jeg skal prøve å skrive veldig personlige innlegg som dette framover, så du kan bli bedre kjent med meg. :)

 

Har du noe sykdommer du vil dele?
Kunne du noe om Schizofreni fra før?

 

#blogg #hverdag #sykdom #sminke #syk #personlig

hits